Og her en anmeldelse fra Dagsavisen!

Meg og Kammeraten min er blitt en institusjon i popmusikk for barn. Deres tidlige motto «Det e’kke bra før det er dårlig» blir satt på en hard prøve med denne utgivelsen, som høres ut så flott ut som det går an. Inne i omslaget i vinylutgaven er det pappark med klipp-ut-figurer. Dette gir noen «Sgt. Pepper»-assosiasjoner som musikken på albumet ikke gjør skam på. Meg og Kammeraten Min kan få alle som har sans for stor popmusikk til å smelte av beundring. Meg er fortsatt Martin Hagfors, kammeraten har vært Erik Johannessen (bl.a. fra Jaga Jazzist) etter at Håkon Gebhardt gikk sine egne veier. Det fjerde albumet er spilt inn med aspirantene fra Det norske jentekor, og Kringkastings-orkesteret i full bredde. Det er en storslått produksjon. Det beste er at sangene er gode nok til å tåle dette store formatet. De fleste sangene er sunget og skrevet av Martin Hagfors. Allerede åpningslåten «Hvilken oppgang bor du i? » viser en popteft som er uimotståelig. Siden blir det både med humor, og litt ettertenksomt alvor. Som når Hagfors leker med ordene i «Ensom» : «Du er ensom/Du er en som jeg liker godt/Du kan være en som ser meg nå». Det er både vakkert sagt, sunget og spilt. Erik Johannesens «Bursdagsfanfare i Ahh-Dur», er det nærmeste vi kommer den lekne Knutsen & Ludvigsen-tradisjonen. Å i det hele tatt komme i nærheten av denne tradisjonen er en bedrift i seg selv. Det vil alltid være en fordel for musikk for barn at de voksne liker den godt nok til å bringe den videre. Knutsen og Ludvigsen lagde ikke bare den beste barnemu-sikken på 70- og 80-tallet, de lagde de beste sangene i norsk popmusikk! Med utropstegn. At Meg og Kammeraten Min tåler denne sammen-ligningen er ganske godt gjort.Duoen hyller sine mange medspillere med «Bølger», er en hyllest til hele orkesterets muligheter. Den setter en spiss på et album som er en musikalsk overraskelse, forundringspakke, skattkiste, alt som var spennende når vi var små. Så godt det er å kjenne på den følelsen igjen.